Utvelgelsen av de nye kommissærene blir en komplisert prosess, hvor Von der Leyen må forsøke å finne enighet om fordelingen av kommissærpostene. Denne enigheten må ikke bare gjelde personene, men også fordelingen av spesifikke porteføljer og en balansert representasjon av ulike politiske partier.
Selv om Von der Leyen har det endelige ansvaret, har statsministrene i EU-landene i forkant stor uformell innflytelse på fordelingen av porteføljer. Til slutt må Europaparlamentet godkjenne de foreslåtte kommissærene og ansvarsfordelingen.
Et av de største hindrene for Von der Leyen er hennes mål om en kjønnsbalansert kommisjon. I 2019 lyktes hun med å oppnå en balansert fordeling mellom menn og kvinner i kommisjonen for første gang, men nå ser det ut til å bli vanskeligere. Selv om hun ba medlemslandene om å nominere både en mannlig og en kvinnelig kandidat, har de fleste land bare levert inn én mannlig kandidat. Dette truer kjønnsbalansen.
Land som stiller med sin nåværende kommissær for gjenutnevnelse, har ikke vært pålagt å foreslå en andre kandidat. Dette begrenser ytterligere antallet nominerte kvinner. I tillegg har flere land uttrykt sterke preferanser for spesifikke porteføljer, særlig innen den økonomisk-finansielle sektoren, noe som gjør forhandlingene enda mer kompliserte.
En annen portefølje som får mye oppmerksomhet, er landbruksporteføljen. Denne går tradisjonelt til et av de mindre EU-landene og regnes ofte som en av de mindre attraktive postene, men spiller likevel en avgjørende rolle i fordelingen av subsidier og regelverk innen EU.
I år ser Luxemburgs minister Christophe Hansen, medlem av det sentrum-høyre EPP (Den europeiske folkepartiet), ut til å være hovedkandidaten til denne stillingen. Hansen er en av få som åpent har uttrykt interesse for denne posten, noe som gjør ham til en sannsynlig kandidat.