Avgjørelsen regnes som en viktig milepæl i avgrensningen av kompetansen mellom Brussel og EU-landene. Dommen bekrefter at sosialpolitikk delvis kan formes på europeisk nivå, men at lønnsfastsettelse i kjernen forblir nasjonal.
Den europeiske domstolens uttalelse klargjør rekkevidden av europeiske sosiale regler. Domstolen vurderte at EU med sitt direktiv om minstelønn ikke har overskredet sine fullmakter, men slettet to bestemmelser som gikk for langt i å gripe inn i nasjonal lønnsfastsettelse.
Saken ble reist av Danmark, støttet av Sverige. Begge land mener at lønnsforhandlinger hører til det nasjonale området og at europeiske institusjoner ikke skal blande seg inn. Deres klage gjaldt direktivet fra 2022, som ønsker å sikre «passende minstelønn» i alle EU-land.
Domstolen ga Danmark delvis medhold. Dommerne annullerte to spesifikke bestemmelser: én som fastsatte kriterier for beregning og justering av minstelønn, og én som forbød lønnsreduksjoner ved automatisk indeksering. Ifølge domstolen berører begge regler direkte fastsettelsen av lønn – en nasjonal myndighet.
For de øvrige delene forblir direktivet fullt gyldig. EU-landene oppfordres til å fremme kollektive forhandlinger mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og sikre at lønningene bidrar til en anstendig levestandard. Domstolen understreket at dette ikke utgjør en direkte innblanding i nasjonale systemer.
Slettingen av de to bestemmelsene betyr at EU ikke kan pålegge ensartede kriterier for nivået på minstelønninger. EU-landene beholder dermed mer frihet til selv å bestemme hvordan de beregner og justerer lønn, for eksempel gjennom indekseringssystemer eller tariffavtaler.
For land med automatisk lønnsindeksering – som Belgia og Luxemburg – betyr dette at de selv avgjør bruken av slike systemer. Samtidig opprettholdes direktivets overordnede mål: å forbedre kjøpekraften til arbeidstakere og redusere lønnsforskjeller innen EU. Domstolen vurderte at dette målet faller innenfor Unionens mandat for å fremme sosial samhørighet.