Og da må de diskutere forhandlingsstrategien godt på forhånd, slik at de ikke – som i 2018/2019 – blir overkjørt av regjeringsledere, ministre og Europakommisjonen.
Dette er konklusjonen i en vitenskapelig EU-undersøkelse som på oppdrag fra Landbrukskomiteen i Europaparlamentet har undersøkt hvordan den nye felles landbrukspolitikken (som trer i kraft neste år) ble til, og hva man kan lære av prosessen.
Forhandlingene tok over tre år, etter at (den forrige) landbrukskommissæren Philip Hogan (kort før han tok avskjed) i 2018 la frem endringsforslag. Forslagene ble foreldet fordi det året ble et nytt Europaparlament valgt, og ved årets slutt tiltrådte en ny Europakommisjon.
I tillegg presenterte den von der Leyen-kommisjonen et omfattende klimatiltakspakke (Green Deal og Bonde-til-Bord-strategien) som avvek betydelig fra det Hogan hadde lagt fram. Dermed fikk også parlamentskomiteene for Landbruk (AGRI) og Miljø (ENVI) delt ansvar for deler av landbrukspakken.
Ikke bare hadde begge komiteene ganske forskjellige ønsker og krav, men det var også store motsetninger mellom hva EUs regjeringer ønsket å tillate og hva EU-kommissærene ønsket å oppnå. Til slutt bestemte statslederne og finansministrene hvor mye (eller hvor lite) penger som var tilgjengelig for ny politikk.
I mer tilslørte formuleringer konkluderte undersøkelsen med at EU-politikerne i trilogen (trepartsforhandlingene) holdt for lenge på sin altfor lange ønskeliste, og at enkelte kommissærer og noen EU-regjeringer med sine kompromisser fikk dominere prosessen.
Det spilte også en rolle at Europaparlamentarikerne ikke har sitt eget 'embetsapparat' til rådighet, mens kommissærene og ministeriene har det.
Ikke bare erkjenner talspersonene for de tre store koalisjonsfraksjonene (kristendemokrater, sosialdemokrater og liberalere) at de mistet styringen, men også venstre- og høyresiden i opposisjonen (Grønnene og ECR) sier at det neste gang må gjøres annerledes og bedre.
Bert-Jan Ruissen (SGP) kritiserte at Europakommissærene med sin Green Deal og Bonde-til-Bord ikke la frem lovtekster, men politiske ønsker og krav, og at Kommisjonen dermed ved forhandlingsbordet ble en tredje forhandlingspart – i stedet for en administrativ tjenesteleverandør.
En av konklusjonene fra forskerne er også at de nå nylig innførte nasjonale strategi-planene de kommende årene kan være en god midlertidig indikator for å avdekke svikt i den nye felles landbrukspolitikken, og at EU-politikerne allerede nå kan begynne å lage en liste over forbedringspunkter.