Kostnadsøkningen for mat skyldes faktorer som energikostnader, geopolitiske spenninger, arbeidsmangel og mislykket avling som følge av klimaendringer, ifølge en ny studie fra et tysk universitet.
Ironisk nok er matproduksjon i seg selv en stor årsak til klimaendringer. Tiltak som CO2-prising og bærekraftiggjøring av landbruket medfører imidlertid kostnader som både produsenter og forbrukere merker. Spørsmålet er: hvem skal betale for disse klima-reglene knyttet til matproduksjon?
Ifølge en studie fra Potsdam-instituttet for klimaforskning (PIK) spiller regionale verdikjeder en nøkkelrolle. I rike land som USA utgjør landbrukskostnader under 20 % av total matpris, mens dette er 70 % i regioner som Afrika sør for Sahara. Denne forskjellen illustrerer hvordan matkjeder fungerer globalt.
Forbruk av bearbeidede produkter har et stort økologisk fotavtrykk. I rike land bruker innbyggere mye på luksusvarer og spising ute, mens basisvarer i fattigere land utgjør en større del av inntekten. Klima-tiltak får derfor stor innvirkning på forbrukere i lavinntektsland. Produsenter i disse regionene fører prisøkningene direkte videre, noe som truer matsikkerheten.
PIK-studien simulerte to scenarioer: ett hvor klima-tiltak strengt håndheves og ett hvor alt forblir som før. I rike land øker forbrukerprisene med en faktor på 1,25 innen 2050, mens prisene i fattigere land øker med 2,73 ganger. I fattigere land er effektene mer alvorlige: forbrukerpriser økte med en faktor på 2,45 og produsentpriser med 3,3.
Uten ambisiøse klima-tiltak risikerer verdens befolkning enda høyere matpriser som følge av ekstremvær og forstyrrede forsyningskjeder. Investeringer i bærekraftig landbruk og rettferdig CO2-prising kan bidra til å møte disse utfordringene. Økonomisk støtte til sårbare befolkningsgrupper og regioner er avgjørende for å gjøre overgangen rettferdig og sikre stabilitet, konkluderer den tyske studien.