På FNs klimatoppmøte i Madrid råder det en tung stemning etter nesten to ukers forhandlinger, fordi det ennå ikke er oppnådd enighet om å begrense jordas oppvarming. Økonomisk sterke land ønsker ikke å gi opp sine gamle utslippstillatelser, og finansieringen av ny klimapolitikk er også et diskusjonspunkt.
Men som ved mange tidligere klimakonferanser trengs forlengelser for å komme til en avtale. Diskusjonen står fast ved artikkel 6 i Parisavtalen om klima (2015). Dette punktet omhandler innføring av markedsmekanismer for handel med utslipp, «rett til luftforurensning» slik miljøbevegelsen omtaler det. På COP24-toppmøtet i fjor i polske Katowice kom det heller ikke regler på plass for slik global karbonhandel.
Også når det gjelder klimaambisjonene, er det uenighet. Flere parter, EU og de sårbare landene i spissen, ønsker en tydelig oppfordring om å heve målene for utslippsreduksjon av drivhusgasser i 2020. Men andre land setter igjen bremsene på. En av tilhengerne av en slik internasjonal handel, den nederlandske Europaparlamentarikeren Bas Eickhout (Grønn Venstre), argumenterte for strengere kriterier for å bekjempe oppvarmingen mer effektivt.
Inntil nå er de inngåtte avtalene absolutt ikke forenlige med målene i Parisavtalen. Landene ble der enige om å begrense jordas oppvarming til maks 2 grader, helst 1,5 grader. Med dagens forurensningsnivå og globale avtaler vil oppvarmingen likevel bli opp mot 3 grader ved slutten av dette århundret.
På klimatoppmøtet i Madrid har det oppstått uenighet om dette. Mange land mener at det utarbeidede sluttvedtaket fra arrangøren Chile er altfor mildt. Blant annet ønsker EU og en gruppe små øystater at de gamle utslippsrettighetene fjernes fra handelen, fordi mange land i dag har for mye utslippskvote
og kan kjøpe ekstra rettigheter for en for lav pris. Det gir for lite insentiv for slike forurensende land til å redusere egne utslipp.
Motstand kommer blant annet fra Brasil og Russland, som ønsker økonomisk støtte for å kansellere overskytende utslippstillatelser, og fra Australia som ønsker å fortsette å kjøpe billige rettigheter. Spesielt land med sterke økonomier er imot store endringer for å bekjempe klimaendringene.
Det store flertallet av delegatene ønsker nettopp avtaler om mindre luftforurensing og taler for et mer ambisiøst sluttvedtak.