En bemerkelsesverdig utvikling er gjenopplivingen av venstrekoalisjonen ledet av Jean-Luc Mélenchon. Denne koalisjonen, bestående av sosialister, grønne og kommunister, har oppnådd betydelige gevinster og forstyrrer den tradisjonelle maktfordelingen i Frankrike. Tidligere har lignende forsøk på å danne et «venstrefront» mislyktes på grunn av store motsetninger mellom programmene og politikerne i det «splittede venstre».
Venstrekoalisjonen kan nå danne regjering sammen med den sittende regjeringspartiet til president Emmanuel Macron, som som andre parti fikk en større andel av velgerne enn tidligere antatt.
Progressive politikere i EU priser de franske velgerne for deres valg om å motvirke den fortsatte framveksten av det ekstreme høyre. De ser det franske valget som et eksempel på hvordan samarbeid og koalisjonsdannelse kan føre til en mer balansert og inkluderende politikk.
Valgresultatet blir også sett på som et «nei» mot det ekstreme høyre, med Marine Le Pens Rassemblement National (RN) som riktignok har vunnet seter, men ikke nok til å komme til makten. Også i Tyskland har det de siste månedene blitt holdt store demonstrasjoner mot mulig samarbeid med det ekstreme høyrepartiet AfD.
I Nederland har derimot en regjering ledet av et ekstremt høyreparti tiltrådt forrige uke. Den EU- og islamkritiske politikeren Geert Wilders fikk nok støtte fra to sentrumspartier og et nytt populistisk bondeparti.
Valgresultatene utgjør betydelige utfordringer for franske politikere med hensyn til å opprettholde politisk stabilitet. President Macron og hans nye venstrekoalisjonspartnere må navigere gjennom et fragmentert parlament.
Denne situasjonen krever en ny tilnærming i det franske politiske systemet, hvor koalisjonsbygging og samarbeid står sentralt, tilsvarende mange andre europeiske demokratier.