For de demonstrerende tyske bøndene er målestokken for suksess tilsynelatende enkel: hvor stor blir deres landsomfattende demonstrasjon i Berlin på mandag? Kommer det bare noen hundre traktorer, noen tusen bønder, eller blir Unter den Linden fylt med titusener av demonstranter og mange tusen landbrukskjøretøy?
I tillegg møtes jordbrukskomiteen i Forbundsdagen tirsdag og onsdag, statsrådene fra de seksten delstatene diskuterer spareforslagene torsdag, og samme helg starter Grüne Woche i Berlin. Kort sagt: mange tyske bønder hadde uansett planlagt å reise til Berlin denne uken.
Forrige uke, ved om lag ti regionale demonstrasjoner, dro flere tusen kjøretøy over motorveiene til travle trafikk-knutepunkter i ulike tyske byer. De tyske landbruksorganisasjonene har visst nok en overordnet føderal bondelandsforening (DBV), men er først og fremst organisert regionalt etter delstat. På delstatsnivå ligger deres organisasjons- og mobiliseringskraft.
Denne regionale spredningen har i tysk politikk i dette tilfellet en «dempende» effekt. Mange oppgaver og fullmakter (og budsjetter!) er lagt til de seksten delstatsregjeringene. Bundesminister für Ernährung und Landwirtschaft Cem Özdemir (De Grønne) er riktignok føderal landbruksminister, men trenger ofte samarbeidet med de seksten BMEL-ministrene i delstatene for mange av sine avgjørelser.
Og disse ministrene er fra ulike politiske partier: for tiden sitter en CDU/CSU-representant som landbruksminister i seks delstater. Så i det tverrtyske BMEL-politikken er det liten mulighet for kjefting eller pekefingre mellom koalisjonen og opposisjonen, mellom rød-gul-grønn og svart.
Selv om det er spesielt De Grønne og FDP-liberale som står i skuddlinjen for skuffede bønder, avverger Özdemir dette ofte ved å peke på at det i de siste femti årene i hovedsak har vært CDU-ministre som – med SPD sin godkjennelse – har formet den tyske landbrukspolitikken. Mellom linjene også ved å ikke ha laget den.
At den tyske husdyr- og jord- og hagebrukssektoren må moderniseres, er stort sett mange bønder enige i: dette behovet har Borchert-fremtidskommisjonen (les: den tyske Johan Remkes) klart påpekt. Og behovet kommer ikke bare av krav fra Berlin eller Brussel hva gjelder biologisk mangfold, dyrevelferd, klima eller Den grønne avtalen.
Men tysk politikk er fortsatt uenige om hvordan denne landbruksovergangen skal finansieres. Skal det belastes ved kassa? Eller bør kjøttindustrier, supermarkeder og kjemisk industri ta del av ansvar og reinvestere deler av milliardprofittene i matproduksjonen?
Den tyske landbrukssektoren har gått rimelig bra de siste årene, men må – som i andre EU-land – regne med at inntektsstøtten vil avta de kommende år. Og det er fortsatt en del «etterslep» som må tas igjen, som nitratforurensing og gjødselbehandling. I tillegg står den tyske økonomien svakere enn mange andre EU-land. Nye års- og kvartalstall publiseres i Berlin de neste to ukene; muligens går økonomien inn i resesjon.
Koalisjonens popularitet er lav. Radikale politiske og landbruksgrupper prøver å kapre debatten om landbruksdiesel. Lastebilsjåfører og togførere streiket allerede; nå går bøndene ut i gatene. Under disse vanskelige forhold må forbundskansler Olaf Scholzs koalisjon i løpet av de neste to ukene prøve å få gjennom en sparepakke på milliarder i Forbundsdagen. For trafikklys-koalisjonen kan det også bli en alt-eller-ingenting-situasjon….