Sannsynligheten for at den britiske statsministeren Boris Johnson vinner parlamentsvalget torsdag, er større enn sjansen for at Labour eller LibDems skal vinne. Men det er ikke fordi de konservative har et spesielt attraktivt valgeprogram, men først og fremst fordi de fleste briter er mer enn lei av Brexit-bråket og ønsker å bli kvitt det så raskt som mulig.
I tillegg finnes det for de fleste briter ingen reelle alternativer. For det første er Labour-leder Jeremy Corbyn en altfor kontroversiell person. Han blir hatet av nesten alle, også egne partimedlemmer. Han er den mest upopulære politikeren det siste århundret. Dessuten vil Arbeiderpartiets Brexit-plan føre til flere forhandlinger med Brussel, kanskje to eller tre års utsettelse, og velgerne skal også få stemme om dette i en folkeavstemning. Dermed har Johnson nådd sitt mål: dette valget handler først og fremst om Brexit – helst så raskt som mulig...
Flere undersøkelser viser at det å gi opp de økonomiske trygghetene ved dagens fellesmarked i EU, til fordel for usikkerheten ved nye britiske handelsavtaler, er skadelig for den britiske økonomien – og det i mange år fremover. Likevel ser det ut til at mange velgere godtar dette.
Framtiden ser tilsynelatende lys ut for den britiske statsministeren. Hans konservative parti leder stort på meningsmålingene og kan til og med få 359 av 650 seter. Det største opposisjonspartiet Labour vil bli sittende igjen med 211 seter. Statsministeren ønsker, hvis han vinner valget, å få Brexit-avtalen sin igjennom parlamentet raskt, helst før slutten av januar. Om Europaparlamentet i Strasbourg til slutt godkjenner det, er en helt annen sak. Det må vi vente og se på.
Likevel forventer Johnson trolig ikke en enkel seier. Hans forgjenger Theresa May satset for hardt på tidlig valg i 2017. Konservative lå da også godt an i meningsmålingene, men mistet likevel det parlamentariske flertallet. Det er også mulig at ingen parti får flertall. Det skjedde både i 2017 og i 2010, da de konservative dannet koalisjon med Liberal-Demokratene.
Denne gangen er det høyst usikkert om Johnson kan hente støtte hos de andre store partiene. Både det skotske nasjonalistpartiet SNP og Liberal-Demokratene, som er landets tredje og fjerde største parti, er både anti-Brexit og anti-Tory.
Labour ser ut til å ha bedre muligheter for å danne en støtteordning i et splittet underhus. De skotske nasjonalistene kan under visse betingelser være villige til å støtte en Labour-regjering. Til gjengjeld må det gis løfte om ny folkeavstemning om skotsk selvstendighet. Samarbeid med LibDem vil trolig være vanskeligere, da partileder Jo Swinson har gjort det klart at hun absolutt ikke ønsker Labour-leder Jeremy Corbyn som statsminister.
En analytiker i Financial Times minner om at det for øyeblikket ikke finnes flertall for noe som helst i Storbritannia. De vet hva de ikke ønsker, men ikke hva de vil. Folk flest er like splittet som parlamentet, og det blir stadig vanskeligere å dele landet bare inn i «Leavers» og «Remainers».
Derfor handler dette valget for de fleste velgere først og fremst om følelser, meninger, inntrykk og fordommer – og ikke om fakta, sikkerheter og realistiske løsninger.