Reglene innen EU forbyr bruken av visse plantevernmidler som anses som skadelige. Samtidig tillater europeisk lovgivning at disse stoffene kan produseres og eksporteres til land utenfor unionen. Dermed havner midler som er forbudt i Europa, på jorder i Latin-Amerika, Afrika og Asia.
Offentlige dokumenter viser at EU-landene i 2024 har godkjent nesten 122 000 tonn av slike forbudte plantevernmidler for eksport. Dette er en kraftig økning sammenlignet med tidligere år. Selskaper må sende inn spesielle eksportmeldinger, men den endelige kontrollen med omfanget av handelen er begrenset.
Økningen henger sammen med at EU de siste årene har satt flere stoffer på forbudslisten. Mens bruken i egen landbruk ble umulig, fortsatte fabrikkene å produsere de samme produktene for utenlandsmarkedet. Eksporten har dermed mekanisk økt i takt med listen over forbudte midler.
Miljøorganisasjoner har i mange år rettet sterk kritikk mot denne praksisen. De omtaler det som en dobbelmoral: farlige kjemikalier forbys for europeiske forbrukere, men eksporteres uten motforestillinger til land med ofte svakere regler og lavere beskyttelsesstandarder for bønder og innbyggere.
EU-kommisjonen har tidligere i policy-dokumenter erkjent at denne situasjonen strider mot ambisjonen om et giftfritt miljø. Det har blitt lovet flere ganger at Brussel skulle komme med et forslag om eksportforbud. Så langt er imidlertid et slikt forslag ikke blitt fremlagt.
Ifølge organisasjonene spiller den mektige agro-kjemiske lobbyen en rolle i utsatt iverksettelse av tiltak. Flere EU-land har også selv ikke prioritert strengere regler, noe som fortsatt gir selskaper rom til å fortsette produksjon og eksport.