EU vil ratifisere landbruksavtale til tross for motstand fra Frankrike og Polen

Avgjørende var onsdag en endring i Italias holdning (som lenge truet med å stemme imot) og nye økonomiske innrømmelser som Brussel ga til de europeiske bøndene som hadde stilt seg på tvers. Dermed mislyktes de fransk-polske forsøkene på å blokkere den europeiske beslutningsprosessen.

EU har satt fart i fullføringen av frihandelsavtalen med Mercosur-landene Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay. Etter mer enn 25 års forhandlinger er avtalen igjen på bordet i en avgjørende uke. Dette vil kunne bli en av verdens største frihandelsavtaler etter tiår med forhandlinger og politisk kamp.

Sentral under et innkalt landbruksråd onsdag var forslaget fra kommisjonspresident Ursula von der Leyen om å gi landbrukssektoren tidlig tilgang til en kompensasjonsfond på cirka 45 milliarder euro allerede i 2028. Disse midlene kommer fra et krisefond (på over 80 milliarder) som von der Leyen ønsker å inkludere i EUs nye flerårige budsjettperiode (2028–2035). Pengene er altså ikke nye, men blir gjort tilgjengelige tidligere og mer målrettet enn opprinnelig planlagt.

Spesielt Frankrike har de siste årene kjempet sterkt imot. I en hard kommentar skisserer den ledende franske avisen Le Monde hvordan president Macron som følge av dette har havnet i en unntakssituasjon i EU.

Ifølge avisen har Macron latt Frankrikes landbrukspolitikk avhenge for lenge av misfornøyde og protesterende franske bønder. Det førte til at Frankrike ble diplomatisk isolert da beslutninger innen EU måtte gjennomføres med makt.

Le Monde understreker at Frankrike, til tross for intensive forsøk, ikke klarte å danne et blokkerende mindretall sammen med Polen. Dermed falt et viktig maktmiddel bort og den franske strategien kom under press. Det samme gjaldt situasjonen i Polen hvor nasjonale landbrukshensyn ble brukt som argumenter i beslutninger om EUs felles landbrukspolitikk.

Italia spilte en nøkkelrolle i denne fasen. Der Roma tidligere nølte, lot landet til slutt det bredere europeiske handelsinteressen være avgjørende. Dermed vendte maktbalansen til fordel for avtalen.