Den europeiske union bruker hittil årlig 58 milliarder euro på å subsidiere landbruket. Disse utgiftene utgjør omtrent en tredjedel av alle EU-utgifter. I mange år har EU-politikere misunt det enkle i at milliarder årlig brukes på det felles landbrukspolitikken (GLB/CAP). Meldinger om svindel og misbruk vil nå få en stor rolle i de kommende diskusjonene om en omfattende revisjon av landbruksfondene.
Landbrukssubsidiene havner i de fleste sentral- og østeuropeiske land i hendene på selvbetjente politikere, på bekostning av bonden, som ser sitt land forsvinne. The New York Times undersøkte nylig hvordan EU-subsidiesystemet fungerer, og den flamske avisen De Morgen har laget følgende spesifikasjon om hvordan i Ungarn vennskapsklikken rundt statsminister Viktor Orbán har trukket til seg EU-millioner.
Hvordan går Ungarns statsminister Orbán fram? For å komme i betraktning til europeiske subsidier trenger du land. Derfor solgte Orbán tusenvis av hektar statlig jord til nære medarbeidere, familie og venner. En av hans barndomsvenner ble på denne måten en av de rikeste personene i Ungarn. Mens landbrukssubsidiene er ment for småbønder, viser undersøkelser at 80 prosent av pengene havner hos 20 prosent av landeierne. Bønder som kritiserer systemet går systematisk glipp av subsidier og får revisjoner eller merkelige miljøinspeksjoner på døren. Den typen trakassering minner om kommunisttiden som ikke virker langt unna.
I 2010 forsøkte Orbán nok en gang å bli statsminister og håpet, gjennom en koalisjon med bondeleder Angyan, å få bondernes stemmer. Han lyktes fullt ut med sin plan og gjorde Angyan til statssekretær for landlig utvikling.
Orbán leide ut store jordstykker til politiske støttespillere fordi de europeiske subsidiene fordeles etter størrelsen på jordstykket. Orbáns regjering begynte i 2011 å leie ut offentlig jord. Selv om det ble sagt at bare lokale bønder kunne komme i betraktning, gikk jorden likevel til Orbáns støttespillere som betalte lite i leie.
I 2015 tok Orbán det hele ett steg videre ved å selge hundretusener av hektar statlig jord til politiske allierte og familiemedlemmer. På den måten styrket Orbán sin makt over landsbygda. Kjøperne kan igjen regne med millioner i landbrukssubsidier. I misnøye med denne kursen trådte statssekretæren tilbake og har nå vendt seg mot Orbán.
Den europeiske union ønsker helst å ikke blande seg inn i innenrikspolitisk sensitive saker og stoler vanligvis på de valgte nasjonale politikerne. Men i realiteten har Europa rett og slett ikke verktøyene til å gripe inn i slike situasjoner. I 2015 bestilte Europaparlamentet, etter en advarsel om praksisen i Øst-Europa, en rapport fra Transnational Institute i Amsterdam, som fokuserer på jordran og tvilsomme avtaler. Denne rapporten avdekket delvis de samme problemene som nå i The New York Times’ undersøkelse.
Den europeiske kommisjonen uttalte i anledning undersøkelsen at den ikke tolererer svindel med landbrukssubsidier og gjennomfører revisjoner. I 2018 årsrapport fra Den europeiske revisjonssretter omtales en feilrate på 2,4 prosent for utbetalinger av europeiske midler til landbruk og rural utvikling. For direkte utbetalinger til bøndene ble det ikke engang registrert noen feilrate.
Medlemslandene og Europaparlamentet forhandler for tiden om utgiftene til 2027. I denne sammenhengen har den europeiske kommisjonen foreslått å knytte utbetaling av fond nærmere til god forvaltning og respekt for rettsstaten. Kommisjonen forventer også mye av den nylig utnevnte europeiske påtalemyndigheten, som fra neste år kan straffeforfølge og stille for retten de som svindler med europeiske midler.
Nå som det i de kommende årene må kuttes kraftig (på grunn av britenes utgang eller som følge av ønsket ny politikk), og statsoverhodene og ministrene maksimalt ønsker å holde sitt årlige bidrag på dagens nivå, er det ikke lenger et spørsmål om det skal spares på landbrukssubsidiene, men hvor mye som skal spares.