Møtet ble overskygget av sterk motstand fra land som i stor grad er avhengige av inntekter fra oljeeksport. De klarte å forhindre at det ble inngått klare avtaler om å redusere bruken av fossile brensler. Dermed uteble en essensiell del av forhandlingene, noe som flere delegasjoner betraktet som et alvorlig tilbakeskritt.
Likevel ble det gjort fremskritt når det gjelder finansiell støtte til miljø- og klimamål. Konferansen resulterte i nye forpliktelser om å hjelpe land med å bli bedre beskyttet mot ekstremvær og om å avsette mer penger til prosjekter som styrker natur, skoger og landrettigheter.
Flere delegasjoner snakket om sårt tiltrengt fremgang, selv om det ble understreket at disse skrittene langt fra er nok i møte med de utfordringene som kommer.
Det blandede utfallet førte til en følelse av «lite, men likevel noe». Flere deltakere så resultatet som en minimal basis for videre arbeid, mens andre klaget over at behovet for handling er mye større enn det som nå er avtalt.
Dette etterlot et tydelig inntrykk av at konferansen ikke klarte å utnytte det momentumet mange hadde forventet.
Det som var spesielt bemerkelsesverdig, var at alt dette fant sted i hjertet av Amazonas, en region som globalt sett symboliserer kampen mot avskoging og tap av natur. Selv om temaet var tydelig til stede, uteble det en stor gjennombrudd. Planer for økt beskyttelse av skoger og lokalsamfunn ble diskutert, men manglet både klarhet og styrke.
Skuffelsen over sluttresultatet framsto derfor ekstra tydelig. Nettopp på et sted hvor konsekvensene av klimaendringer er så synlige, var håpet stort om en klar kursendring. At denne uteble, ga næring til kritikken om at konferansen gjorde framgang, men ikke den framgangen verden venter på.
Samtidig påpekte enkelte delegater at samarbeid mellom land fortsatt er mulig, selv i en tid med økende geopolitiske spenninger. Det ga møtet en viss symbolsk verdi: beviset på at internasjonale avtaler ikke nødvendigvis må stoppe opp, selv om skrittene er mindre enn mange ønsket.