Resultatet av det britiske parlamentsvalget gjør det nesten umulig å sammenligne styrkeforholdene mellom partiene på grunn av distriktsystemet («vinner tar alt»). Selv om forskyvningen med flere titalls ekstra parlamentsseter blir omtalt som en «storslått seier» for de konservative, er deres gevinster på landsbasis prosentvis knapt ett prosentpoeng.
Sammenlignet med valget i 2017 øker Tories omtrent en halv million stemmer fra 42,4 til 43,6 prosent. Egentlig har ikke Boris Johnson fått flere stemmer, men de konservative har vunnet seter. Og de konservative vant seter fordi Labour og Corbyn tapte stemmer på grunn av sin upopularitet.
EU-motstander Nigel Farage var rask til å tillegge seg selv en del av Tory-seieren: hans Brexit-parti stilte ikke med egen kandidat i nesten 400 av 650 valgdistrikter. I distrikter hvor Brexit-partiet stilte kandidater, fikk disse noen ganger 15 til 20 prosent av stemmene lokalt (men ble aldri størst og vant aldri et sete).
Brexit-partiets stemmer gikk på bekostning av både Labour og de konservative, ifølge de første tallene per distrikt. På landsbasis fikk Brexit rundt 650 000 stemmer, tilsvarende nesten 2 prosent. Farage bruker nå dette som logikk: der hvor Brexit ikke stilte, var ekte Brexit-tilhengere tvunget til å stemme på Boris Johnson, som dermed fikk et fornyet statsministerembete.
For Labour gjelder det motsatte for valgsresultatet. Labour sank fra 40,0 til 32,2 prosent siden 2017 (for bare to år siden), et stort tap på nesten åtte prosentpoeng. Også i 2017 var Corbyn partileder. De 32,2 prosent som nå oppnås, avviker ikke mye fra de 35 prosentene Labour vant med i 2005. Dessuten er 32,2 prosent høyere enn resultatene fra 2010 og 2015.
Men fordi de konservative beholdt sin egen velgerbase og Labour mistet mange velgere, passerte i noen titalls distrikter der forskjellene i 2017 var små, de konservative Labour-kandidaten og tok førsteplassen (og den eneste!).
For De liberale demokratene er situasjonen enda verre: Lib Dems vant betydelig på landsbasis. De økte fire prosentpoeng fra 7,4 til 11,5 prosent av stemmene. Men likevel ble de i ett distrikt hvor de ledet, ikke størst: nettopp i partileder Jo Swinsons distrikt. SNPs seier i Skottland, med 13 ekstra seter nå totalt 48, går hovedsakelig på bekostning av konservative distrikter, men også noen Labour-seter.
For en nøyaktig sammenligning av styrkeforholdene mellom britiske politiske partier må man vente på publisering av valgresultater per distrikt, sammenlignet med for to år siden og regnet om til landsprosent. Men det er allerede klart at det ikke er slik at millioner av britiske Labour-velgere har gått over til de konservative. De åtte prosentpoengene som ikke lenger går til Labour, er delvis gått til SNP, delvis til Lib Dems, har stemt på Brexit i «Labourland», og også på konservative.