Den nye amerikanske sikkerhetsstrategien skaper uro i Europa. I flere hovedsteder møte dokumentet avvisning, fordi det fremstiller Den europeiske union som et kontinent på vei mot sivilisasjonstap og som undergraver politisk funksjonsevne. Europeiske ledere omtaler disse konklusjonene som grunnløse og uønskede.
Strategien fra Det hvite hus og Pentagon hevder at europeiske land sliter med utvannede demokratier, at sensur øker og at politisk opposisjon får utilstrekkelig rom. Dette bildet blir bredt tilbakevist i Europa. Lederne understreker at deres samfunn selv bestemmer hvordan friheter skal utformes, uten innblanding utenfra.
Også det amerikanske standpunktet om migrasjon møter kraftig kritikk. Strategien påstår at massiv migrasjon truer den nasjonale identiteten til europeiske land, og at noen land kan være ugjenkjennelige innen få tiår. Flere europeiske politikere omtaler dette som en malplassert og polariserende fremstilling, som samsvarer med synspunkter fra ytterliggående høyrepartier.
Et annet tungtveiende punkt er den amerikanske støtten til såkalte patriotiske partier, som Trumps sikkerhetsrådgivere beskriver som fremvoksende allierte. Europeiske ledere ser dette som direkte innblanding i deres innenrikspolitiske forhold og avviser denne innblandingen fra USA på det sterkeste.
I tillegg understreker europeiske regjeringer at det strategiske forholdet til USA handler om felles sikkerhet, ikke om en vurdering av hvordan europeiske samfunn fungerer. De kaller USA en viktig alliert, men avviser at Washington skal styre deres demokratiske prosesser.
Merkverdig nok lyder tonen helt annerledes i Moskva. Russiske tjenestemenn omtaler den amerikanske strategien som stort sett i tråd med visjonen til deres egen regjering. Dette skyldes særlig den mildere amerikanske tonen om Russland og det fravær av en klar karakterisering av Russland som en trussel.
Ifølge russiske talspersoner er det positivt at strategien satser på å gjenopprette stabilitet i forholdet mellom de to landene. Dette stemmer overens med Moskvas ønske om å fremstille seg mindre som en motstander, og mer som en partner i regionale og globale spørsmål.
Kontrasten mellom europeisk avvisning og russisk tilslutning avdekker en sensitiv problemstilling: et dokument som skulle styrke det transatlantiske samarbeidet, skaper i stedet friksjon i den vestlige alliansen. Europeiske regjeringer frykter at den skarpe tonen mot EU og den mildere tonen mot Russland svekker deres sikkerhetsposisjon.
Derfor høres samme budskap i reaksjonene fra Brussel og de nasjonale hovedstedene: USA forblir en viktig partner, men Europa bestemmer sin egen kurs. Mens Moskva omfavner dokumentet, gjør Europa det klart at den amerikanske analysen av kontinentet ikke deles og ikke utgjør noe grunnlag for fremtidig samarbeid.