Målsettingen for år 2040 blir sett på som et viktig steg mot fullstendig klimaneutralitet i 2050. Det råder uenighet om nivået og utformingen av målet. Miljøministrene diskuterte planene torsdag, men påpekte etter møtet at stats- og regjeringssjefene kan ta den endelige beslutningen neste måned.
Stats- og regjeringssjefene vil 23. oktober i Brussel ta opp saken. Deretter vil det danske EU-formannskapet innkalle til et ekstra møte med miljøministrene. Splittelsen skjer på et følsomt tidspunkt. Europa må nemlig levere troverdige forslag i tide til FNs kommende klimakonferanse.
Uten enighet risikerer EU-landene at EU svekker sin internasjonale rolle som klimafører. Som en nødtiltak er det nå avtalt et «midlertidig signal». En slik «erklæring» skal være retningsgivende, men inneholder ingen bindende tall bare et mål. Det skal gi klarhet utad, samtidig som det gir rom for videre forhandlinger internt.
Et viktig stridsspørsmål er om investeringer utenfor EU kan regnes med som utslippsreduksjon. Tilhengere ser utenlandske karbonkreditter som en mulighet til raskere å redusere utslipp globalt og støtte innovative prosjekter. Motstandere frykter at dette fjerner insentivet for EU-landene til selv å gjøre mer.
Klima-kommissær Wopke Hoekstra understreker at 2040-målet er nødvendig for å holde kursen mot 2050. Uten et tydelig mellomsteg trues sluttmålet om klimaneutralitet. Samtidig peker noen land på behovet for å vurdere økonomiske konsekvenser og energisikkerhet.
Land som Ungarn, Slovakia, Tsjekkia og Malta motsetter seg en for ambisiøs tekst, og også store land som Tyskland og Frankrike er forsiktige. På den andre siden står land som Spania og Sverige, som ikke ønsker å sette listen for lavt. Det nåværende EU-formannskapet (Danmark) ønsker å oppnå et kompromiss allerede denne høsten.
Det som er klart: diskusjonen om 2040-målet vil prege europeisk politikk de kommende månedene. Resultatet vil være avgjørende for Europas troverdighet som global klimaspiller og for hvilken retning kontinentet tar de neste tiårene.
Den siste tiden høres stadig flere stemmer i mange EU-land som hevder at EU i årene fremover vil få svært store økonomiske forpliktelser (omstrukturering av industri, oppbygging av europeisk forsvar osv), og at tidligere lovede investeringer og subsidier til klima og miljø må utsettes til senere.