Markeringen var preget av verdig minnestund, anerkjennelse av kollektiv svikt og oppfordringer til vedvarende årvåkenhet mot hat og fornektelse.
Den plenære økten begynte med ett minutts stillhet for ofrene. Parlamentsmedlemmer reflekterte over det internasjonale samfunnets manglende evne til å forhindre tragedien i 1995. Drapene på tusenvis av bosniske gutter og menn, som skjedde til tross for FN-overvåkning i de opprettede enklavene, etterlater et dypt arr i Europas historie.
Markeringen i Strasbourg ble besøkt av en omfattende bosnisk delegasjon, inkludert to overlevende fra massedrapene. Flere talere understreket at Srebrenica ikke var en isolert hendelse. Folkemordet var et resultat av mange års hatspredning, avmenneskeliggjøring og politisk propaganda.
Europaparlamentets president Roberta Metsola oppfordret til aktiv minnegjerning, og minnet om at Europaparlamentet i 2009 utropte 11. juli til en offisiell minnedag. Hun uttalte at å minnes ikke bare er en plikt overfor fortiden, men også en oppgave for fremtiden: å bekjempe feilinformasjon og holde minnet levende.
Markeringen inneholdt ikke bare tilbakeblikk. Nåværende konflikter ble også tatt opp. Det ble rettet kritikk mot dagens europeiske politikk når det gjelder beskyttelse av sivile og menneskerettigheter. Folkemordet i Srebrenica ble trukket fram som et eksempel på hva som kan skje når varselsignaler ignoreres.
Minnegjerningen fungerte også som en advarsel mot dagens politiske tendenser hvor befolkningsgrupper igjen blir stigmatisert. Her ble det også trukket sammenligninger til de nåværende israelske militære aksjonene mot palestinerne i Gazastripen.
I flere taler ble viktigheten av rettferdighet og kollektivt minne understreket. Talere påpekte at det å erkjenne sannheten forblir essensielt, særlig i en tid hvor folkemordsfornektelse og revisjonisme får økt gjennomslag. Å beskytte fakta er ifølge dem et demokratisk ansvar.
Utenfor parlamentet forberedes markeringer for 11. juli verden over. I Bosnia-Hercegovina ventes opptil 150.000 mennesker til den sentrale seremonien. Etterlatte vil også i år gravlegge identifiserte levninger av ofre på nytt, noe som illustrerer at sorgprosessen langt fra er avsluttet.
Traumet lever videre i familier og lokalsamfunn, ikke bare i de tidligere jugoslaviske republikkene, men også andre steder i Europa.
Tretti år etter hendelsene fortsetter ropene om anerkjennelse og sannhet. Den europeiske markeringen i Strasbourg understreket at denne tragedien vedvarende medfører ikke bare politiske, men også moralske forpliktelser.