Det europeiske parlamentet er praktisk, ideologisk og forretningsmessig håpløst splittet om den nye europeiske landbrukspolitikken (CAP). Med 452 mot 178 stemte man (med 57 avholdende) for den som «mest gjennomførbar», «minst skadelig» eller «ved mangel på bedre».
Den totale fraværet av juridisk eller finansiell sammenheng mellom klima- og miljømålene og landbrukspolitikken er for mange det store hinderet, og for andre tvert imot et stort pluss. «Hvordan kan det ha seg at dette parlamentet først erklærer klimakrise, legger frem ambisjoner for biologisk mangfold og bærekraftig matproduksjon, og så gjør akkurat det motsatte?» spurte Anja Hazekamp (PvdD).
Det er meningen at den nye landbrukspolitikken skal bli mer klima- og miljøvennlig, og at de enkelte EU-landene får gjøre sin egen nasjonale tilpasning. En av de store endringene er innføringen av såkalte «eko-ordninger»; utbetalinger som skal utgjøre 25 % av den direkte støtten, men som bare gis til landbrukspraksis som er gunstig for miljøet.
For første gang vil CAP også inneholde sosiale «vilkår», slik at bare landbruksbedrifter som respekterer arbeidsrettigheter for sine ansatte får tilskudd, frivillig fra 2023 og obligatorisk fra 2025. Dessuten må en del av subsidiene settes av til unge bønder.
En stor forskjell blir at den nye landbrukspolitikken åpner for nasjonale strategiske planer, der EU overlater mer til de enkelte medlemslandene. De fleste land holder for tiden på å ferdigstille sine nasjonale programmer for å kunne sende dem til EU innen 31. desember.
Kritikken fra motstanderne (spesielt hos Forent Venstre GUE/NGL og De Grønne) er at EU overlater gjennomføringen av klima- og miljøvennlig landbrukspolitikk til de nasjonale regjeringene. Dessuten står det knapt noen sanksjoner i regelverket, slik at ingen vil føle seg bundet til å nå klimamålene. Forkjemperne mener på sin side at «mindre sentralistisk, mer nasjonalt» er en forbedring.
GrønnLink-politiker Bas Eickhout kritiserte hvordan denne CAP har blitt til. «Kommisjonen lot det være opp til parlamentet og medlemslandene å gjøre forslaget grønnere. Ministerne ønsker imidlertid så mye nasjonal frihet som mulig til å bruke pengene, og dermed få færrest mulig miljøregler.
I Europaparlamentet blir jordbrukssubsidier av mange sett på som «bondepenger», i stedet for skattepenger. Derfor uteble en kraftig reform», sa Eickhout. Men et forslag om å forkaste CAP-forslaget fullstendig og begynne på nytt ble nedstemt med 504 mot 153 stemmer.
Bert-Jan Ruissen (SGP), den eneste nederlandske CAP-forhandleren, mener at denne avtalen er et kompromiss som fortjener støtte. Han påpekte at flere urealistiske ambisjoner fra Kommisjonen er nedjustert til realistiske nivåer. Han kalte 25 % flyttingen fra inntektsstøtte til eko-ordninger for «godt balansert».
Ikke bare tilhengere, men også tvilere og motstandere erkjenner at den nye EU-politikken i mindre grad er pålagt ovenfra, og i mindre grad blir bestemt av EU-kontorer i Brussel. De fleste erkjenner også at jordbrukssubsidier ikke lenger vil være «inntektsgarantier», men konkrete betalinger for leverte tjenester og produkter.
Europaparlamentariker Jan Huitema (VVD), medlem av både landbruks- og miljøkomiteene, «er glad for at for første gang i historien om europeisk landbrukspolitikk blir en del av grønningsarbeidet ikke styrt av generelle tiltak fra Brussel.
Målet har blitt mer ledende. En del av budsjettet kobles nå direkte til faktisk oppnådde grønningsresultater. Det er den beste garantien for en vellykket grønningsprosess», sa han.