For de britiske Liberaldemokratene (LibDems) blir morgendagens parlamentsvalg i flere henseender avgjørende: vil de nok en gang bli holdt i utkanten av de to «store» partiene, eller vil de rykke opp til sentrum av maktens styring? I begge tilfeller vil det for LibDems være en slags reprise: de har tidligere vært i presset posisjon og de har tidligere deltatt i en uvanlig britisk koalisjonsregjering.
Partileder Jo Swanson uttrykte onsdag ettermiddag på en partisamling i London på den ene siden tilfredshet over at LibDems står til gevinst, men muligens ikke stor nok. Hun frykter målingene som spår at Boris Johnson likevel vil oppnå flertall. For Swanson og hennes valgkampteam er det langt fra sikkert.
Selv om de konservative ligger an til et flertall på fjorten seter, sa Swanson at «det teller ingenting i distriktssystemet». I en LHBTI-scene på Broadway i Wimbledon forklarte hun for noen titalls partimedlemmer at det ofte skjer at et parti mister en sete på grunn av bare to eller tre stemmers forskjell.
Omgitt av en flokk journalister, fotografer og kamerafolk måtte den liberale Swanson selvsagt krysse det berømte regnbuezebrafeltet på Broadway, og holdt sin tale i det kjente CYMK-teateret. Profesjonelt svarte hun live i ITV sin ett-times nyhetssending på de siste opinionundersøkelsene og minnet nok en gang den britiske velgeren om farene ved en ny Boris-den-rivende-regjering.
LibDems har forsøkt å gjøre dette parlamentsvalget til et virkelig valg, og ikke bare en skjult konsultasjon om May og Johnsons Brexit-planer. Om dette er de korte, klare og tydelige: stans og avlys hele greia. Derfor har LibDems satt sammen et omfattende og rimelig gjennomarbeidet «fremtidsrettet» valgprogram. Med det satser LibDems hovedsakelig på den yngre generasjonen (under tredve år) som i 2016 «forsømmelse» å avgi en pro-Europeisk stemme i Brexit-avstemningen.
Selv om partileder Jo Swanson først og fremst ønsker å se fremover, ser mange britiske velgere ut til å se mest bakover. De klandrer fortsatt LibDems for at de under ledelse av daværende partileder Nick Clegg i koalisjon med Tories hjalp den konservative «sølvske-generasjonen» til David Cameron og Boris Johnson til makten. Som juniorparti måtte de gå med på store kutt i velferdssystemet, privatisering av offentlige tjenester og nedbygging av offentlige tilbud. Og som prikken over i-en presenterte de Brexit-folkeavstemningen i 2016 som en slags demokratisk nyvinning, sier skuffede briter nå.
I tillegg har LibDems heller ikke gjort det enkelt for de veltenkende britene: der de i 2016 var helt for en folkeavstemning, er de nå helt imot en ny folkeavstemning. «Dere tar oss ikke på alvor», sier stemmer rundt stam-bordet. «Dere har sett hva folkets vilje har ført til», sier Swanson. Som partileder for et moderne parti har hun alt på sin side: hun er kvinne, godt utdannet, taler høflig, ser ordentlig ut, er veltalende og en god debattant. Likevel blir hun av mange konservative og Labour-tilhengere ikke sett på som det fornuftige sentrum.
For noen uker siden gjorde hun et tabbe i et TV-intervju som fortsatt blir dratt fram mot henne. Hun gjorde klart at hun og LibDems under ingen omstendighet vil samarbeide om at den hatede Boris Johnson igjen blir statsminister, eller at den også hatede Jeremy Corbyn blir statsminister. Samtidig uttrykte hun i én setning at hun selv ønsket å bli statsminister. Denne «store talen» fra «tredjepartsjenta» blir fortsatt pekt på av mange kommentatorer.
For LibDems vil det være avgjørende om tilstrekkelig mange konservative og Labour-velgere tar et fornuftig eller emosjonelt valg. Pro-Europeiske, moderne Tory- og Labour-velgere står i valglokalet overfor valget: holde fast ved sitt eget pro-Brexit-parti (en stemme for sin egen politiske familie, men til skade for den britiske økonomien) eller avgi sin stemme til LibDems (til skade for deres egen politiske familie, men til fordel for det britiske folk).