Forhandlingene er en del av et globalt forsøk på å begrense den økende plastforurensningen. I år skal det komme til en bindende avtale.
Et viktig diskusjonspunkt er å fastsette en maksgrense for ny plast og en minimumsandel for mer resirkulert emballasje. Flere land går inn for strenge regler, mens andre delegasjoner ønsker å prøve frivillige avtaler først.
En av de store utfordringene er prisforholdet mellom ny og resirkulert plast. I mange land er det økonomisk mer lønnsomt å produsere ny plast enn å samle inn, rense og gjenvinne brukt plast. Dette økonomiske gapet gjør at investeringene i resirkuleringsbedrifter uteblir eller til og med stanser opp.
I tillegg avhenger ikke gjenbruk av plast bare av resirkulering. I økende grad vurderes også biologisk nedbrytbare plasttyper til emballasje.
Miljøskadene av plastforurensning øker samtidig globalt. Plast flyter rundt på strender, samler seg opp i elver og hav, og finnes i dyr. Også mikroplast, små partikler som oppstår ved slitasje og nedbrytning, spres gjennom luft, vann og næringskjeder, med ukjente konsekvenser for mennesker og natur.
De årlige kostnadene for innsamling, sortering og behandling av plastemballasje løper globalt opp i flere milliarder. Kommuner, avfallshåndteringsselskaper og produsenter klager over høye kostnader som sjelden blir fullt ut inntjent. Mange resirkuleringsanlegg går dermed med tap, noe som fører til nedleggelser eller utsettelse av nye investeringer.
En mulig løsning som vurderes i Europa, er innføring av en skatt på produksjon av ny plast. Dette skal ikke bare redusere forbruket, men også forbedre konkurransefordelen til ikke-beskattet resirkulert plast. Tiltaket undersøkes nå, men er ikke endelig innført.
Til tross for forskjeller i syn mellom land er det bred enighet om at en innsats mot plastkrisen haster. Delegatene er enige om at dagens plastbruk er uholdbar, både økonomisk og økologisk. Spørsmålet er om konferansen vil klare å skape tilstrekkelig politisk vilje og enighet til å komme fram til konkrete, håndhevbare avtaler.