Etter kontinentaleuropeiske standarder har det knapt vært en velfungerende valgkamp i Storbritannia de siste seks ukene. På grunn av det fortsatt ivaretatte historiske britiske distriktssystemet ligger ledelsen og organiseringen i stor grad hos lokale partiledere og lokale kandidater. Dermed ligner organiseringen av denne nasjonale valgsituasjonen mye på hvordan lokale valg i kontinentale Europa organiseres.
Valgprogrammene er riktignok satt sammen av medarbeiderne til Johnson, Corbyn, Swinson, Farage og Lucas, men de 650 lokale kandidatene må til syvende og sist formidle disse til velgerne. Enkelte kandidater nekter til og med å forsvare sitt partis nasjonale program under sine dør-til-dør-besøk. Det finnes også distrikter som ikke ønsker å ha sitt nasjonale partilederskap på besøk.
Derfor har valgkampen først og fremst utspilt seg på britisk nasjonal TV (BBC og ITV) rundt én person og ett tema (Boris og Brexit), deretter utviklet seg til en duell (Johnson og Corbyn, Brexit og helsevesenet), og de siste to ukene har det nærmest blitt et trio-opplegg med LibDems og deres forsøk på sosial fornyelse.
I bare to eller tre TV-debatter debatterte egentlig ikke kandidatene med hverandre. De svarte ikke direkte på konkrete spørsmål fra programlederne, men leverte heller egne slagord og one-liners. Johnson nektet til og med å stille til samtale i et kjent britisk valgprogram. De nasjonale partilederne satt stort sett i anklagemodus: alt var den andres feil.
Å ikke svare på programinnhold fra de andre partiene er ganske vanlig i politiske debatter: man snakker ikke om den andres standpunkt, men fremmer sine egne. På to eller tre viktige tema var det dessuten enda vanskeligere for de to mest sannsynlige partilederne: både partiet og partimedlemmene er svært splittet i disse sakene. Derfor måtte man være taus om enkelte spørsmål.
De konservatives partistrateger hadde bestemt at "Brexit og EU" skulle være deres eneste tema. Derfor har Boris Johnson i løpet av de siste ukene omtrent som en marionett sagt "Get Brexit Done" tretti- eller førti tusen ganger. Når det gjaldt spørsmål om de fleste andre saker, virket han noe usikker, nølende og stammet litt, eller vendte saken på en annen måte.
For Corbyn er forskjellene mellom velgerne hans og partimedlemmene enda større enn hos toryene. Labour har et radikalt venstreorientert valgprogram med mer stat, mer kollektivitet, flere lover og regler, og mindre fri marked, mindre kapitalisme og mindre overklasse. Egentlig må både Johnson og Corbyn gi sine velgere noe som ikke står i partiets program, samtidig som partikaderne tilbyr noe velgerne ikke ønsker.
Derfor vil spørsmålet etter valget ikke være hvem som har vunnet, men hvem som har klart å begrense skadeomfanget mest mulig. For å bli en ekte vinner må Johnson vinne minst femti seter. Corbyn må ikke tape seter og helst vinne noen få. Jo Swinson kan kanskje vinne ti eller tjue, men blir først virkelig etablert som tredje parti ved førti eller femti seter.
For fire år siden fremførte den amerikanske dokumentarfilmregissøren Michael Moore en slags offentlig oppfordring til fornuftige, men skuffede landsmenn om å stemme på Hillary Clinton, fordi Donald Trump som president ville bli enda verre. "For Guds skyld, bitt tennene sammen, ikke nøl, men sett det krysset," sa Moore.
Hvis det etter kveldens valgresultat skulle bli et «hung parliament», har ikke dette valget løst noe, men bare gjort britisk isolasjon enda verre. Og hvis Johnson ikke vinner stort, vil EU også slite med en Brexit-aktig etterdønning i flere år fremover.