På den ene siden sto en bred gruppe land som ønsker en ambisiøs avtale, og på den andre en mindre gruppe land som produserer olje og plast. Den første gruppen presser på for å redusere plastproduksjon og innføre strenge regler mot skadelige kjemiske tilsetninger. Den andre gruppen motsetter seg produksjonsbegrensninger og legger vekt på avfallshåndtering, bedre emballasje, gjenbruk og resirkulering.
Også beslutningsprosessen ble kritisert. Forslag om å kunne stemme ved uoverstigelige uenigheter støtte på kravet om at beslutninger kun skal tas ved konsensus. Dette prosedyrerelaterte skillet bidro til fastlåsing i samtalene, til tross for langvarige uformelle konsultasjoner.
Fra Europa ble det uttrykt skuffelse. Den europeiske union hadde større forventninger og understreket at arbeidet må fortsette mot en bindende avtale som bedre beskytter helse og miljø.
Mange land og miljøorganisasjoner reagerte opprørt på utfallet. De kalte det en tapt mulighet, påpekte den akutte plastforurensningen som stadig øker og oppfordret til mer lederskap. Organisasjonene oppfordret ambisiøse land til å handle mer resolutt og ikke senke ambisjonsnivået, spesielt siden tidligere runder har gitt få konkrete resultater.
Fastlåsen bygger videre på tidligere feilslag. Forrige forhandlingsrunde, som ble holdt i Sør-Korea i fjor, endte også uten enighet. Dette mønsteret gir næring til frykten for at prosessen vil forbli fastlåst mellom ønsket om å redusere ny produksjon og kravet om å forbedre innsamling og behandling, uten en endring i FNs kurs.